hits

Lossipoesi (ca julebukk for de som lurer)

Illustrasjon: Hege Østmo-Sæter Olsnes. Instagram Make_the_story

LOSSI-POESI

(Lossi = julebukk for de som ikke har hørt om det. Lokal tradisjon i Sokndal) 

Lille Guri gikk på Lossi,
lille Guri fikk litt snop
ingen snop i hele verden rakk
fordi hun var så hol
Hun krafset til seg alt i hop
og gneldret som en hund
og om du ikke ser'a mer
har hun blitt god og rund
og bruker ikke beina mer
men ruller dit hun kan
og tenna har blitt spisse
som tenner på et rovdyr skal
så pass deg neste gang 
du skal tigge etter godt
se deg over skulderen
Guri ruller fortsatt fort.

@Greta Moland

Inspirert av Hege Østmo-Sæter Olsnes sin herlige illustrasjon.

 

#Lossi #tradisjon #Sokndal #julebukk #tigge #Guri #poesi #dikt #rim #snop #hund #spiss #rund #renpoesi #hverdagspoesi #skrivebordspoet #lyrikk #femminuttersdikt #skulderen #ruller #verden #tenner #krafser #hol

Hunden - menneskets beste venn

Inspirert av Hege Østmo-Sæter Olsnes sin illustrasjon. Make_the_story på Instagram.

HUNDEN - MENNESKETS BESTE VENN

Det er det de sier. Men for Jo var det virkelig sånn. Egentlig het han Sebastian Fredrik Aleksander Beltesprekken, men det ble for langt og vanskelig å si med tenner som de fleste kaniner var misunnelig på. De var så store at selv beveren som pleide å meie ned alle frukttrær i hagen beundret og fryktet ham.

Han hadde deltidsjobb som konduktørassistent. Konduktøren pekte, og Jo bet i billetten. Han hadde også deltidsjobb hos skredderen. Der var oppgaven hans å lage hull i belter, eller lage mønster i hva det måtte være.

Jo hadde ikke så mange venner, nærmere bestemt ingen. De andre barna ertet ham for de store tennene, og da gikk han like gjerne alene.

Derfor elsket han dyr, men med en mor med støv på hjernen var det umulig å smugle inn et dyr i huset. Faktisk hadde han ikke så mye som en liten markmus engang. Ikke en bitteliten edderkopp i et hjørne på rommet. Det var knapt fluer i huset der han bodde. Det var morens mani. Gertrude som hun signerte med, tålte ikke synet av firbeinte venner, og heller ikke venner med flere enn fire bein. Hun hadde antrekk som matchet hver eneste støvklut og sov med dusjhette for ikke å skitne til putetrekkene.

I nabohuset derimot bodde en dyreglad person. Jo fikk låne hunden Lydig av nabokona Ruth så lenge og ofte han ville. Han måtte alltid være ute, bortsett fra de gangene han måtte på besøk til faster Frøydis om moren skulle avgårde på forening med venninnene som hadde samme interiørinteresse som henne.

Mens Gertrude var ekstremt opptatt av interiør og et ryddig hjem, så det ut som Frøydis interesserte seg for det motsatte.  Hun hadde et forkle som hang på samme sted hver gang, og hadde de samme flekkene som hver gang. Det vil si: For hvert besøk kom det en ny flekk.

Mens moren alltid stod klar med plasttrekk til føttene når de fikk besøk, lot faster alle gå inn med skoene på.

Jo lurte på om hun hadde oster for hver sesong. Brunosten så ut som den var fra forrige århundre, skjært skjevt med ostehøvel med riller på. Det var favorittostehøvelen hans, bare at denne osten hadde hvite render som ga ham gysninger. I sånne tilfeller var han laget perfekt. Han spiste med lange tenner, og i samme sekund faster snudde seg, holdt han tallerkenen foran Lydig som jafset i seg alt på null komma svisj.

"Nå må du ikke slafse så høylydt. Høres ut som du aldri har fått mat før" mumlet faster mens hun forberedte neste rett. Det var sjelden færre enn sju retter når han kom dit, og hver rett var like nervepirrende og fikk magen til å snakke høyt. Jo snappet tallerkenen tilbake, satt rak i ryggen og pekte på tallerkenen da faster snudde seg med neste prøvelse: varm melk med honning. 

Den var litt vrien, og måtte vente litt før han kunne lure den i Lydig. Imens kom vaflene, de alltid tørre vaflene med melklumper og eggeskall. Jo grøsset ved tanken og priset seg at Lydig var med.

Idet faster gikk ut på gangen slengte han to hjerter til Lydig som gapte i håp om å få noe godt. Han ble sittende å tygge, svelge og gulpe flere ganger før Jo så sitt snitt til å gi tre til. Da nærmet det seg siste rett, sjokoladepudding med vaniljesaus. 

Jo våget seg på en smaksprøve av sjokoladepuddingen. Jo, den smakte akkurat som sist. Brent med et hint av sukker. Snerken hang fortsatt på tennene, da faster snudde seg for å sette inn i oppvaskmaskinen.

Jo registrerte at Lydig tygde langsommere nå. Øynene så ut som de holdt på å sige igjen, men ned gikk vaflene. Alt forsvant ned i gapet. Like etter kom en rap fra dypet av magen. Faster lo uten å snu seg, og sa:

"Åh, det er så godt når noen spiser maten min uten å klage. Neste gang skal jeg lage enda mer"

Jo grøsset og kastet et blikk på Lydig som nå hadde smale øyne og hikket. Det boblet og surklet i magen til Lydig, og tunga hang ut av munnen mens siklet rant nedover den grønne linduken.

"Eh, faster" sa Jo forsiktig. "Jeg tror jeg må gå nå, Lydig må hjem."

"Åh, allerede?" sa faster.

"Ja, må nok det. Skulle levert ham for fem minutter siden" Svetten piplet frem på pannen av Jo. Så snakket magen hans høyt igjen.

"Men ta litt Berlinerkaker, magen romler jo enda" sa faster, og ga ham to bryggesjaue never med Berlinerkaker. Jo smilte og gikk mot utgangsdøra. Han la stappet kakene i jakkelommene og bukselommene. Bøyde seg ned for å knytte skoene, da han hørte Lydig hikste bak ham. Jo rakk akkurat å hoppe tilsides da Lydig vrengte magen og slapp ut alt faster hadde servert, rett på det persiske teppet. 

"Åh" sa faster, og lot ordet henge i luften, umulig å bestemme om hun var sint, trist eller overrasket.

Jo så på henne: "Beklager" mens han lot blikket flakke fra sted til sted og finglet med glidelåsen i jakken.

"Åh, nei det" sa faster. "Det gjør ingenting. Jeg burde takke, heller" sa hun og flirte.

"Jeg fikk teppet av moren din for lenge siden. Har aldri likt det. Nå kan jeg kaste det, eller så kan hun jo få teppet tilbake om hun vil." Deretter lo hun høyt mens hun rullet teppet før hun slepte det mot ytterdøra.

"Sånn" sa hun, etter å ha slengt det i kontaineren utenfor.

"Men vent litt, du skal få med litt kaker til svigerinnen min." Hun løp inn på treskoene og kom tilbake med en overfylt pose med småkaker i forskjellige varianter.

"Og pass på at hun spiser dem selv." sa hun og blunket til Jo og så deretter på Lydig, før hun syngende gikk inn i huset igjen.

 

#trettiminuttershistorie #skriveutfordring #faster #gertrude #frøydis #Jo #Lydig #berlinerkaker #støvpåhjernen #støv #mett #forkle #støvklut #hund #bestevenn #teppe #småkaker #brunost #ost #brun #hund #badehette #beltesprekke #tresko

Hunden - menneskets beste venn

Neste historie kommer i morgen  og er inspirert av denne illustrasjonen av Hege Østmo-Sæter Olsnes. Instagram @make_the_story

 

Akkurat nå ser jeg en ny illustrasjon på instagram hos Hege som passer skremmende godt til dagen i dag, Lossidagen, en lokal tradisjon :D  Det må bli neste historie, tror jeg :) Følg med, følg med, både her og på instagram hos Hege.

 

 

#dagenshistorie #skriveutfordring #hund #venn #best #historie #skrivebordspoet #trettiminuttershistorier

En snarvei er ikke alltid en snarvei (You draw - I write)

Vakker Illustrasjon: Hege Østmo-Sæter Olsnes. Instagram: Make_the_story. Samme utfordring i desember: Skrive ny tekst hver dag til en illustrasjon jeg finner på nett.

 

EN SNARVEI ER IKKE ALLTID EN SNARVEI

 

I Buruglegata 6 var det presset inn et bittelite hus på en tomt som var halvparten så stor som de andre. Det var knall rødt, og når en passerte huset, tøt det alltid musikk ut av et eller annet vindu.

Nora ryddet og vasket som en virvelvind. Det røde håret strakk seg helt ned til rumpa, som ikke akkurat smatt inn i A-fire skjemaet. «Lykke kan ikke måles i centimeter» pleide hun å si om noen kommenterte det.

Da hun var ferdig med ryddingen, danset hun seg vei til kjøkkenbenken der alle kakeingrediensene stod klare. Hun var rå på sånt, planlegging, spesielt om hun hadde planlagt å planlegge. Det lå to-do lister over alt, men det var ikke like lett å finne dem igjen når hun trengte dem. Da skrev hun like godt en ny.

Vispen spant i rørebollen så fuglene på matbrettet utenfor flyktet i panikk. Nora smilte, vugget til rytmene, mens hun så eggedosisen bli luftigere og luftigere. Hun grep boksen med bakepulveret, skrudde av lokket og gravde med teskjeen nedi flere ganger, uten hell. Det var tomt.

«Å nei». Skuldrene sank tre hakk. Hun slapp alt hun hadde i hendene, og tok på vintersko for å løpe i butikken.

I enden av tunet ble hun stående å tenke litt mens hun strøk seg over leppene med pekefingeren. Så listet hun seg inn i tunet til naboen. Da hun kom i ly bak trærne, ga hun fart på beina og lignet en kortvokst gaselle på to bein. Hun formelig fløy over plenen, nedover bakken og tok sats for å hoppe like elegant over gjerdet som knapt rakk henne til knærne.

Hun dro til seg beinet midt i svevet for å lande, og kjente i samme sekund at foten hang fast i noe. Så løftet hun den andre foten, og kjente den også satt fast. Hun rakk et lite: «Oh no». Like etter lå hun med nesa i snøen på andre siden av gjerdet med beina hengende opp mot gjerdet og kroppen formet som en omvendt banan. Takket være den barmfagre framparten ble det myk landing selv om ryggen fikk seg en ufrivillig strekk.

Hun kavet seg krokbøyd på beina, sjekket leggene der skinnflysser var skrapt av, og børstet klærne for å halte inn i butikken.

«Trenger du hjelp?» sa en stemme like ved.

Hun snudde seg og så rett inn i øynene til den nye naboen.

Hun klistret på et smil og sa: «Eh nei, jeg lurte bare på hvor postkassen din var. Julekortet, ikke sant» sa hun med en stemme som minnet mer om en pelikan i stemmeskifte enn en dame i sin beste alder. Bronkitten sviktet aldri. Hun pekte på postkassen som hang på gjerdet og nikket.

«Må visst i butikken også, når jeg likevel er her» sa hun mens rødfargen krøp oppover i ansiktet, og lot beina dra henne i retning butikken.

Hun tok den lengste veien hjem og ofret ikke naboens hus et blikk da hun hastet inn i huset.

Etter en time stod kaken rykende fersk på kjøkkenbenken. Vinduene var åpnet for å lufte ut, og hun var akkurat på vei inn i dusjen da det ringte på.

«Hæh, er klokken så mye allerede» sa hun og åpnet døren kun iført et håndkle.

«Hei igjen» sa naboen og smilte.

«Hei, men hva..?» med ett var rødmen fra tidligere på dagen tilbake.

«Jeg gikk bare tilfeldigvis forbi og tenkte jeg kunne hente julekortet du snakket om? Og for å levere disse.

Han la et julekort i hånda hennes, og la hodet på skakke mens han studerte leggene hennes. «Ja, ser ut som du trenger disse også» sa han og la en pakke med plaster i hånda, før han flirte.

«Jeg tror forresten det henger igjen litt skinnflysser på gjerdet mitt, om du savner dem. Sånn like ved postkassen min.» sa han og blunket til henne før han gikk.

 

#dagenstekst #youdrawiwrite #youdraw #iwrite #julekort #nabo #gaselle #elegant #kake #postkasse #myklanding #butikk #musikk #dans #buruglegata

Poesi meg her og der (You draw - I write)

 

 

Mens noen venter i spenning på fortsettelsen på Noras fortelling, kommer et fem-minutters dikt om Hege Østmo-Sæter Olsnes fine illustrasjon, nok en gang :D 

 

FIVE LITTLE DOVES

 

Five little doves

sat on a wire

one went to heaven

one went on fire

one took a rest

while another one sang

the one upside-down said:

"Can you please shut up, man!"

 

#poem #poetry #dikt #poesi #femminuttersdikt #lyrikk #lyrics #doves #duer #make_the_story #HegeØstmoSæterOlsnes #fastpoem #skriveutfordring #ensjokomansbekjennelser #cittagirrl #wire #song #sang #rest #fire #heaven #upside-down #oppned #brann

Da Severin reddet dagen (You draw - I write)

Fortsatt samme eminente illustratør: Hege Østmo-Sæter Olsnes - Samme skriveutfordring - ny historie hver dag til ny illustrasjon :) 

DA SEVERIN REDDET DAGEN

Severin på nesten ti, med bein og armer tynne som flis og en vilje myk som aluminium, våknet av brøytebilen som sjoget forbi huset. Av smellet som fulgte, skjønte han at plogen hadde truffet noe. Han stod i senga sekundet etter. Røsket kanelbollegardinene til side og laget en åpning i morgenduggen med pyjamasen.  

Snøføyken hang igjen etter brøytebilen, og postkassen var forduftet. Igjen. Severin smilte like bredt som bestemor Hulda når julemiddagen var fortært og akevitten var innen rekkevidde.   

Han klappet i hendene, hoppet ned på gulvet, trakk på seg raggsokkene og snek seg ut på gangen. Det var lørdag. Da sov foreldrene lenger, og i dag gjorde det ingen verdens ting. Det var snø. Masse, masse snø.

Han gikk inn på kjøkkenet og ansiktet lyste opp da han oppdaget sjokoladebollene på benken.

«Hun merker ikke om jeg tar et par» mumlet han for seg selv og tok en jafs av den ene.

 «Smakte det godt?» kom det fra en stemme i stua.

«Er du så tidlig oppe?» spurte han og så bestemor i sofaen med dyna over seg. Han holdt bollene på ryggen og gikk baklengs mot gangen.

«Ja, ingen basar, ingen gøy» sa hun og ristet på hodet.

Hun så på ham og smilte:

«Slapp av, denne brødskuffa her er lukket og låst» sa hun og viste med hendene som om hun lukket munnen som en glidelås.

«Jeg sladrer ikke til fienden» spyttet hun ut.

«Du og jeg er like, vet du» sa hun og gliste mot ham da han tok på seg ytterklærne, skoene, og åpnet døra før han løp ut.

 

Etter middagen satt bestemor på samme sted og furtet, mens hun trommet med fingrene, og knaste på chips uten å lukke munnen mens hun kikket fra den ene til den andre. Hulda, med de lengste og fineste fjonene på hodet i mils omkrets visste hvordan en skulle trykke på de rette knappene.

«Du Severin» hvisket bestemor og smilte «Kan du gjøre meg en tjeneste?»

Hun vinket ham enda nærmere.

«Jeg vil på bingo i kveld, og far din nekter meg for det er snø ute. Hørt noe så frekt?». Bestemor så på ham med store blanke øyne, slik nabohunden Frank pleide når det var godbiter i nærheten.

«Du vet, det nytter ikke å spørre de voksne, de skjønner seg ikke på sånt. Men du og jeg, vi er på samme kanal.»

«Hæh?» sa Severin og lurte på hva hun mente med det.

«Men hvordan?» sa Severin mens han tenkte og lot blikket søke ut av vinduet.

 

«Nei, du trenger ikke prøve deg, mor» sa Gunvald, far til Severin, mens han viftet med pekefingeren mot henne.

«Og det er ikke på grunn av snøen, det vet du godt.» sa han.

 

«Prøver ikke på noe jeg» svarte hun og snudde seg demonstrativt mot vinduet.

 

Severin blunket til bestemor i speilbildet i vinduet.

 

«Pappa, har du funnet postkassen?»

Faren kikket opp fra avisen.

«Hva, har den fordømte brøytebilen meid den ned igjen?». Han pustet tungt, sank i skuldrene og gikk mot yttergangen for å sjekke.

 

Bestemor grep sjansen og forsvant ut på gangen. Tok på kåpa, snøsokker og ropte på Severin.

«Kom, vi stikker».

Severin var allerede klar og hjalp bestemor ut bakdøra. Ute var det mørkt. Vanligvis skummelt, men i dag var det perfekt.

Trillebåren stod klar like utenfor, som alltid. Severin fant ullpledd og puter i verandakassen, og la dem i trillebåren.

«Jøss, se der ja» Bestemor rygget for å treffe trillebåren, og landet mykt. Hun reiret seg til, dro alpelua lenger ned i nakken, tok spenntak med beina og holdt et godt tak i ullpleddene. Så begynte Severin begynte å gå.

Snøen knirket og glitret i måneskinnet, og bestemor nynnet der hun lå.

«Vi må skynde oss» sa bestemor og kikket på klokken.

«Loddsalget begynner snart».

Severin økte farten, og da de kom til bakken trengte han bare å styre. Trillebåren suste nedover i bakken som en kjelke.

«Huhei» ropte bestemor og vinket til et par damer med hakeslepp som hadde stoppet midt i bakken.

Da de nærmet seg bunnen av bakken, jobbet Severin iherdig for å få trillebåren på rett kjøl. Han røsket og dro, men trillebåren skjente fra den ene siden til den andre. Han klarte så vidt å smette mellom to brøytehauger, og vinglet inn mot døråpningen til Grendelokalet. Der var det bom stopp i nok en brøytehaug. Severin fløy som en svale og landet heldigvis mykt i snøen, mens bestemor fikk fart, og kom seg opp i oppreist stilling like ved trappen.

«Se, der kom jo daten min likevel».

En mann Severin dro kjensel på stod på trappen og humret. Skjegget nissen selv ville vært misunnelig på prydet ansiktet og langt ned til navlen. Felleskjøp-capsen var på snei og treskoene fulle av malingsflekker.

Det var Didrik med adventsstjerna. Han tok den aldri ned fra vinduet. Bestemor hadde fortalt at han hadde et eget skap i stua til juletreet også. Så slapp han å pynte det. Kunne bare ta det inn og ut en gang i året. Så det var sånn hun visste det, tenkte Severin og kikket på bestemor med nye øyne.

Inne på bingoen spanderte bestemor brus i mengder. Hun var generøs som få, men ikke når det gjaldt bingo, forstod Severing. Hver gang hun vant ble hun som en hyene. Etter å ha vunnet både sokker, sjokolade og fenalår, stod det om hovedpremien: Middag for to.

Bestemor tørket svetten mens hun konsentrerte seg om tallene: En. En helt alene. Atten. En åtte. Trettifem. Tre fem.

«BINGO» lød det fra andre siden av rommet. En mann på nitten hadde fått alle tallene. Bestemor ble vill i blikket.

«BINGO» kom det skingrende fra henne, som om det var en konkurranse i å rope høyest.

«Da blir det loddtrekning» sa det i mikrofonen, og bestemor banket seg i brystet som en gorilla før hun gikk frem til scenen. Hun målte konkurrenten med blikket og satte nesa i sky da han fikk velge tall først.

Oppleseren tok to kuler, viste tallene, og tok hendene bak på ryggen med en kule i hver hånd. Mannen som skulle velge hånd brukte god tid, imens trippet bestemor og rugget fra side til side.

Da det var hennes tur til å trekke, så hun av smilet til konkurrenten at han hadde fått det høyeste tallet. Oppleseren stod klar med gavekortet i hånden, og kikket på dem for å få vite hvem som hadde vunnet.

Da klarte ikke bestemor mer, hun krafset til seg gavekortet og løp ut av lokalet mens hun ropte: «Kom Severin».

Ute i snøen kikket hun fra side til side og over skulderen mens de spurtet av gårde med trillebåren. Men da bakken begynte, ble det tungt og vanskelig.

 De måtte ta en pause, og veltet seg ned i trillebåren, begge to. Der lå de og beundret stjernene

 

«Bestemor.»

Hun kikket på ham og smilte.

«Vi er ikke like vi to» sa han og flirte.

«Dette skulle pappa visst.» fortsatte han og fikk latterkrampe.

«Åh, han vet. Han vet.» svarte hun bare og lo med. Hyenen var borte nå.

 

De skvatt da en traktor kom kjørende og stanset ved trillebåren.

«Er det noen som trenger skyss?»

Didrik stakk nesa ut av førehuset og flirte.

«Du glemte disse, akkurat som i fjor» sa han og viftet med sjokoladen og sokkene.

«Kom, så kjører jeg dere hjem. Opp i skuffa med dere.»

 

Og sånn var det Severin og bestemor kom seg hjem. Da Gunleif så traktoren løp han ut i tunet, rød i ansiktet og klar til å kjefte på bestemor. Men Severin kom ham i forkjøpet, og ga ham gavekortet på en gratis middag for to. Da mildnet han og smilte mens han ristet på hodet.

«Så du vant hovedpremien i år også?»

 

#youdrawIwrite #desemberhistorier #buruglegata #ensjokomansbekjennelser #frifantasi #hverdagshumor #Severin #bestemor #bingo #hovedpremie #hyene #førstepremie #skriveutfordring #gavekort #trillebår #snø #knirke #glitre #date #traktor #skjegg #felleskjøpet #tresko #maling #

Hverdagsengler (You draw - I write)

(Samme skriveutfordring - en historie hver dag til en illustrasjon jeg finner på nettet. Denne fra Make_the_story på instagram (Hege Østmo-Sæter Olsnes)

 

HVERDAGSENGLER

(Når nøden er størst, er hjelpen nærmest)

Modern til Berta hostet før hun laget trutmunn, tok et langt drag av sigaretten og knipset den over i hagen til naboen mens røyken sev ut av neseborene.

Hun dultet i Bertas skulder og flirte før hun laget røykringer med begge nesebor. Berta enset det ikke, øynene hennes fulgte sneipen som fløy som en sommerfugl og landet midt i julekrybben til fru Staude.

Berta på ni år og fem dager med den tynneste musehalen i gata, var kanskje et sosialt utskudd, slet med både dysleksi og dyskalkuli, men skjønte når mora gikk over streken.

Modern ble stående og tyne lungene i forsøket på å lage flere ringer. Da hun endelig trakk pusten hørtes lungene ut som et kirkeorgel med angstanfall. Berta skulle akkurat til å minne moren på astmamedisinen, da det kom røyklukt sivende fra naboens hage. Berta slengte et blikk mot julekrybben. Haken gikk nesten ut av ledd da hun så at Josef, Maria og Jesus stod i flammer, og det på selveste Julaften.

Hun jumpet i kompostkassen som stod midt mellom husene. Like bak kom Pjusken humpende, det mest klumsete kattedyret som hadde satt fot i Burugleveien 9. Berta holdt pusten og hørte morens steppesko klakke mens hun stavret seg nedover den islagte gata for å komme seg i skjul.

Ikke lenge etter hørte hun fru Staudes stemme i fistel:

«Nei, Gud, det brenner!» etterfulgt av løpende skritt frem og tilbake.

Berta fant det mest fornuftig å bli sittende. Hun pirket ut en kvist i kassen, lukket det venstre øyet og sperret opp det høyre for å se hva som skjedde: Fru Staude løp i ring med armene i været mens hun jamret seg. Berta tok pekefingeren i munnen, bet på den, det var sånn hun konsentrerte seg best mens hun prøvde å finne en løsning på problemet. Så kom hun på, nabo Ditlevsen på andre siden hadde alltid en pøs under vinduet på baksiden. Hun hoppet ut av kassen, løp kalvbeint mot baksiden av huset, og der, heldigvis, stod pøsen. Hun kikket fort i den, tenkte at regnvannet må ha stått lenge, før hun løp det forteste hun kunne med pøsen i høyre arm. Det var ingen tid å miste.

Hun presset seg gjennom hekken, skled på belegningssteinen og kjempet for å holde seg på beina med pøsen fortsatt i hånda. Da hun nærmet seg flammene, siktet hun det beste hun kunne, og kastet innholdet mot krybben.

Få minutter senere, da Fru Staude hadde inspisert Jesus, Josef og Maria, ba hun Berta om å vente mens hun hentet noe til henne.

Modern, som hadde kommet frem fra skjulet benyttet anledningen til å snike seg inn i huset så stille en nervøs dame med steppesko på islagte gater kan. Berta ristet på hodet og himlet med øynene, før hun skimtet sigarettsneipen som lå i krybben fortsatt, like ved Jesus sitt hode. Hun bøyde seg ned og knipset den tilbake der den kom fra, like før Fru Staude åpnet døren igjen.

«Denne er til deg for du var så snarrådig» sa hun, ga Berta en lang klem og overleverte en diger pakke med julepapir av syngende engler på blå stjernehimmel.

Berta tok pøsen i venstre hånd, gaven i høyre og holket ut av Fru Staudes patentlige innkjørsel, inn mot huset i gata som skilte seg mest ut, akkurat som mora hennes.

Hun plasserte pøsen forsiktig på plass under nabo Ditlevsens vindu. Hun pustet lettet ut, gikk inn ytterdøren, slengte av seg skoene og inn i stua der moren satt på gulvet og mediterte på gulvputen fra Himalaya.

«Hva? Fikk du gave?» sa moren og så ut som hun hadde falt fra himmelen.

«Ja, jeg slukket brannen.»

«Hvordan klarte du det?» sa moren med det samme uttrykket i ansiktet.

«Vannbøtta av Ditlevsen, den som..»

Hun fikk ikke fullført setningen, den skingrende latteren til moren overdøvet alt. Da latteren roet seg, flirte hun og sa: «Det er ikke vannbøtte, Berta.» Hun slet med å snakke mens latteren presset seg frem igjen. « Den står rett ved Larsemanns vindu, sant? Så han slipper å gå ned i kjelleren for å tisse.»

«Men du reddet Jula og skinnet mitt, det skal du ha Berta!»

«Og det Fru Staude ikke vet, har hun ikke vondt av.» 

«Snakker om sola», sa hun og pekte ut av vinduet på Lars Sjøbu Ditlevsen. Han kom kjørende i gangfart forbi vinduet, med passasjer bakpå som klamret seg til ryggsekken, og Andi satt fornøyd midt i mellom.

#hverdagsengel #skjul #sigarett #ringer #nabo #julekrybbe #brann #pøs #bøtte #tiss #Ditlevsen #buruglegata #kompost #steppesko #snike #gave #julaften #besøk #klem #jesus #josef #maria #meditere #røyke #røykringer #musehale #helt #beu #værdeg #hålkeis #isglatt #

Lars Sjøbu Ditlevsen og enkefru Hermansen (you draw - I write)

Ill: Hege Østmo-Sæter Olsnes (Instagram @Make_the_story)

Dag to av å lage en historie til en illustrasjon jeg finner på nettet. Skal gjøre det frem til julaften. Ca fem minutters fingergymnastikk på tastaturet :)

 

Lars Sjøbu Ditlevsen, populært kalt Albuen for måten han kjørte mopeden på: Fremoverbøyd med grep som fikk knokene til å hvitne og albuene i 90 graders vinkel, gliste i badekaret slik bare en med skikkelig underbitt kan, uten å få krampe.  

Sjelevennen hans smilte like mye i det intime badekaret fra nittentretti, med samme sveis tildekket av skum fra den eneste shampoen som hadde fått lov å komme inn døren på badet: Tim å tei. Mens Lars var en katastrofe som ofte tok seg vann over hodet, fløt Andi på en udefinerbar sjarm, slik bare en badeand kan. 

Ukens bad var ferdig, og Lars gjorde seg klar for daten med enkefru Hermansen. Som minstemann av ni barn, hadde han aldri flyttet hjemmefra. Kontakt med det annet kjønn ble utfordrende med en mor som lå mer blant blomsterpottene i vinduet enn i sengen med faren, og var fryktelig opptatt av at ingen, ingen skulle ha noe å si om dem. 

Lars parkerte mopeden midt på streken mellom to parkeringslommer, og slepte beina iført vernesko mot kafeen. Enkefru Hermansen stod på samme sted også i dag, like ved bestikket. Hun skjeglet mot ham og han svarte med et sjenert smil, før han senket blikket og nikket som tegn at hun skulle følge etter.

"Jeg tar det vanlige, to komper, bacon og kålrabistappe, og et stort glass vann" stotret han, og betalte med de oppvarmede myntene som hadde ligget ferdig opptellet i hånden siden han parkerte. Han tok brettet med maten, gløttet over skulderen da enkefru Hermansen tok kaffekoppen som fulgte med dagens rett, lusket etter ham og satte seg ned ved samme bord. Der satt de på hver sin side av bordet uten å dele et ord. 

Lars var halvferdig å spise da Andi snek seg ut av ryggsekken som stod lent inntil det ene bordbeinet. Mens ansiktsfargen til Lars endret fra fjosbleik til den gikk i ett med den røde velursofaen han satt i, undret han på hvorfor enkefru Hermansen slikket seg rundt munnen og blunket til ham hver gang hun fikk gratis kaffe. Modern hadde rett: Damer er jammen ikke lette å forstå, tenkte han og strøk vekk to svetteperler i pannen med håndflaten.

Idet Lars kastet siste kompebit inn på tunga, høljet enkefruen kaffen nedpå og reiste seg klar som et egg. Da de forlot kafeen, vrengte hun foten over mopeden og klamret seg fast i ryggsekken mens mopeden hostet avgårde hjemover i marsjfart. 

 

#desemberhistorier #kalenderhistorier #enkefru #hermansen #andi #lars #date #komper #middag #gratis #kaffe #badeand #cittagirrl #skriveutfordring #fingergymnastikk #sjarm #blomsterpotte #timotei #badekar #kompemiddag #ukensrett #moped #marsjfart #ryggsekk #sjelevenn #ungkar #youDrawIwrite #dutegnerjegskriver #Lars #sjøbu #ditlevsen

Guri Fnatten (You draw - I write- Desemberhistorier)

Hege Østmo-Sæter Olsnes (Instagram @Make_the_story)

 

Ble inspirert på Instagram av Hege Østmo-Sæter Olsnes som illustrerer kule tegninger og oppfordrer andre til å lage historier til dem.

Jeg skal derfor prøve å lage en ca 3-minutters historie hver dag frem til Jul etter forskjellige illustrasjoner. 

 

Dagens historie

Guri Fnatten gikk inn i omkledningskottet og kom ut som reinkarnasjonen av en rumensk spåkone med mynter dinglende i øynene. 

Hun fant frem hver eneste kopp i leiligheten i alle verdens farger og størrelser, og kokte te og kaffe i to kjeler så dampen oste og fylte det fire kvadratmeter store rommet på få minutter. Kjøkkenvinduene ble like vanskelige å se ut av som naboens Renault fire en mild vinterdag med alle fem barna i baksetet.

Men uansett om oppvasken ble høyere enn Galdhøpiggen, så hun ingenting annet enn nettopp kaffe og terester i koppene.

Ikke en eneste spådom fant veien til kjøkkenet i Buruglegata 7 den dagen. Hun måtte nok i tenkeboksen en gang til for å finne en måte å tjene noen ekstra slanter på. Herr Nådig i 1. oppgang var alt annet enn nådig, og det hastet med å få inn kronene hun skyldte ham.

 

#kalender #historie #Renault4 #burugle #tenkeboks #fantasi #forfatte #dikte #skrivebordspoet #cittagirrl #treminuttershistorie #spå #kaffigrut #te #oppvask #Galdhøpiggen #damp #os #kjøkken #rumensk #spåkone #mynter #ensjokomansbekjennelser #desemberhistorier #lovålyve

Stua - et eget Univers

 

På hver sin planet formet som en lenestol, sitter de

Med et fjell høyere enn Mount Everest imellom

Han enser henne så vidt

med blikket festet på skjermen

Klikk. Klikk.

 

Knokene blir hvite mens fingrene farer over fjernkontrollen

Hun er der fortsatt, i øyekroken

på andre siden av Atlanterhavet

forsvinner i drønnet av bølgene

roper uten stemme

 

Han snur seg mot henne, fanger blikket i to sekunder

og vender seg mot skjermen igjen.

Klikk.

 

@ GretaMoland

 

#dikt #poesi #hverdagspoesi #lyrikk #ensomhet #taforgitt #renpoesi #5minuttersdikt #faresignal #tosomhet #dikte #diktutenrim #fjernkontroll #tv #lenestol #mounteverest #atlanterhavet #stemme #lydløs #cittagirrl 

NÅR DU PRØVER Å IMPONERE MED HAMMER OG DRILL

NÅR DU PRØVER Å IMPONERE

Det var en overraskelse. Poden hadde sagt gjentatte ganger at han ønsket seg en køyseng. Det er alltid en god følelse å kunne innfri et ønske, så jeg smilte hemmelighetsfullt og mumlet "Aha" da jeg så på facebook at noen skulle selge en køyseng.

Jeg fikk budet på køysenga til en svært hyggelig pris mens småfolket sov. Jeg avtalte henting neste ettermiddag, og kjørte avgårde for å hente tilhengeren uten at noen mistenkte noe. Jeg frydet meg der jeg så meg over skulderen mens jeg slatt rundt svingene med tilhengeren bak, og håpet at køysengeieren hadde stort tun.

Jeg la delene til sengen andektig i tilhengeren, rygget stolt ut av tunet med tilhengeren uten store komplikasjoner, og håpte at lovens lange arm ikke var på hjul da jeg kjørte hjem med senga. Snek meg inn i kjelleren, gjemte alle delene til poden skulle på skolen neste dag, og fingrene klødde etter å komme igang for å skru opp sengen.

Etter de var levert på skolen, løp jeg opp og ned fra kjeller til 2. etasje. Ofret svette, blod, tårer og slapp ut noen sjeldne ord innimellom, mens jeg skrudde og holdt samtidig med armer som var lenger og sterkere enn jeg var klar over. Og takk Gud for drillen, den sparte meg noen stygge ord.

Til slutt stod sengen ferdig på rommet, som egentlig ikke hadde plass til en køyseng uansett hvilken vei jeg prøvde.

Jeg var likevel ganske fornøyd med å oppfylle et ønske uten at det kostet skjorten. At sengen kom fra et dødsbo var min egen lille hemmelighet. Jeg var superspent da han kom hjem fra skolen, og ropte at han måtte komme opp på rommet for å se.

"Har du skrudd opp ny seng?" sa han, uten spor til begeistring i hverken kroppspråk eller stemme, og ikke noe tegn til beundring for mamsens geniale håndtverkstalent.

"Ja, du sa jo du ønsket deg køyseng?" sa jeg og studerte ham.

"Eh, jeg mente sånn som du henger på veggen" sa han og dro på det, mens han rynket nesa.

"Er det hengekøye du tenker på?" spurte jeg.

Da han nikket til svar sank overraskelsesgleden ned i magen og blandet seg med middagen fra i går.

Ikke så altfor lenge etter ble "hengekøyen" demontert og Ikea fikk solgt noen flere kallax-hyller som kan brukes til det meste, så om poden ikke henger på veggen, ble det hvertfall flere merker på veggen.

 

#ønsker #overraskelse #køyseng #hengekøye #drill #hammer #tilhenger #seng #rygge #blod #svette #tårer #hemmelighet #armer #bein #dødsbo #imponert #vegg #begeistring #plass #beundring #hemmelighetsfull #poden #mistanke #handywoman #duh

Når dagen kræsjer

Utsett ikke til i morgen, det du kunne gjort i dag

Sommerdagen startet lovende. Søvnen ble gnidd ut av trøtte, små øyne uten store protester. Solen lurte shortsen på uten påminnelser og maten gled ned uten alt for mange "skal bare". Det hadde ikke vært en liten tendens til krangling engang.

Jeg smurte matpakkene da minstemann kom tuslende for å se på, og før jeg visste ordet av det, vrælte han: 

"Noen har ødelagt ubåten min!", før han gråt så hele nabolaget hørte at vi hadde en krise. 

Han pekte på en haug med perler som en gang lå sirlig og synkront på brettet. Jeg bannet innvendig at jeg hadde utsatt å stryke perleubåten. Istedenfor hadde jeg skjøvet brettet helt inntil vinduet med kjøkkenbenken, for å unngå katastrofen som akkurat hadde inntrådt. Ubåten var hel da jeg la meg og bare storesøster hadde vært der etterpå. Ikke at det betydde noe for lillegutt hvem som hadde gjort det, ubåten var uansett ødelagt.

Jeg trakk pusten dypt og tenkte intenst på en avledning, da jeg kom på den digre humlen som surret inn gjennom kjøkkenvinduet to ganger kvelden før. Den siste gangen, like før jeg skulle legge meg, ble den sittende og lade batteriene på en dørlist, så jeg lot den bare være. Lukket døren så den holdt seg på kjøkkenet.

"Vet du hva?" sa jeg til ham.
"Det var en diger humle her i natt, kanskje det er den som har ødelagt perlene?"

Han rynket pannen, og gråten stoppet da han sa fnisende:

"Nei, humler gjør ikke sånt."

"Jo" sa jeg, " Jeg tror den har danset salsa på perlene dine. Kanskje den til og med har hode-breaket på dem?", sa jeg med innlevelse, mens jeg tvihåpet at avledningen skulle redde dagen.

Jeg så hvordan ansiktet hans åpnet seg, at smilet som begynte forsiktig i munnvikene spredte seg til øynene. Han tørket tårene og lo, før han fortalte og viste med armer og bein hvordan humlen hadde danset.

Jeg pustet lettet ut, og tilføyde: "Det var jammen en kvalitetsbevisst humle. Du skal vite at humler danser ikke på hva som helst!"

 

(Note to self: ALLTID stryke perlekunstverk umiddelbart).

#avledningsmanøver #krise #humle #perler #perlekunstverk #itwasntme #ødelagt #danse #breakdance #salsa #gråt #hyl #smile #fnise #liten #skole #matpakke #ubåt #sirlig #stryke #strykejern #utsett #lærepenge #lærdom #uflaks #uhell #flaks #hell #nabolaget #krangling #brødre #batteri #dørlist #avledning #lillegutt #sommer #sommermorgen #sommerdag #vindu 

 

I EN VERDEN AV ULVER

Mobbet i døden?

       MOBBET  i  DØDEN?

 

«Hørte dere hva han gjorde?» sa en jypling bakerst i bussen, før han slapp ut en pubertal latter.

Jeg hadde gått glipp av det som ble sagt før, der jeg satt langt bak i bussen av gammel vane, på vei til jobb. Jeg tror det var i slutten av året, med vind og snø i lufta, men husker ikke. Det er et halvt liv siden. Men ordene glemmer jeg aldri.

«Hørte dere hva han gjorde?» gjentok han, og lo mens han ventet på responsen.

«Nei, hva da?» spurte en annen stemme.

 «Han bandt steiner fast til beina og hoppet ut i elva. Hvor dum går det an å bli?» Deretter runget latteren blant dem, som om de hørte på en stand-up-komiker.

Hjertet mitt hoppet over noen slag og jeg holdt pusten idet jeg skjønte hvem de snakket om. Jeg hadde hørt et par dager før, at han hadde tatt selvmord, men ikke hvordan. Jeg motstod fristelsen til å snu meg, ville ikke se definisjonen på ondskap i ansiktene deres.

Det var vanskelig å skjønne at han var borte, at jeg aldri skulle se ham mer. Jeg hadde sett ham mange ganger da vi gikk på videregående, og i helgene. Jeg kikket ut av bussvinduet mens vegetasjonen føk forbi, og så ham for meg. Han hilste alltid smilende, som om han kjente meg. Selv før den gangen vi tok følge hjemover midt på natten.

Han bodde ikke i min bygd. Vennene hadde kjørt fra ham, så han måtte til lensmannen for å få hjelp til å komme hjem. Men han smilte likevel, og var i godt humør da jeg viste ham veien.

Han var ikke blant de høyeste. Som venninnen min var han adoptert. Jeg husker den hjulbeinte gangen hans, og hva de andre kalte ham. Kina.

For meg er han fortsatt Kina. Jeg husker ikke navnet, fikk jeg noen gang vite det? Han var en vennlig sjel, men også dypt fortvilet på grunn av mobbing, hørte jeg en stund etter han døde. Jeg skulle ønske jeg hadde kjent ham bedre. Kanskje det ville gjort en forskjell?

I bussen lurte jeg på hvor lang tid han hadde brukt til å binde fast steinene. Om han hadde hatt på seg jakke? Jeg forestilte meg hvordan det var å hoppe fra broen, å treffe vannflaten med et smell, en iskald novemberdag. Hvordan det må ha vært å synke med beina tynget av store steiner. Hvordan lungene langsomt ble fylt med vann. På kulden. Ensomheten. Sorgen og panikken. Kanskje han ombestemte seg i vannet, men ikke klarte å komme opp til overflaten igjen fort nok?

Jeg ble sittende taus, mens hjertet hamret og protesterte. Jeg tenkte på det mange ganger i årene etterpå: Hadde de ikke plaget ham nok? Måtte han hånes i døden også. Var de så kalde, eller var det nervøs latter som kom ut på feil sted? For at de ikke var i stand til å ta inn over seg det han hadde gjort, og hvorfor? Var de bitte litt triste, helt innerst? Litt dårlig samvittighet?

Hvorfor reiste jeg meg ikke? Hvorfor ropte jeg ikke: «Det er ikke noe å le av. På grunn av sånne som deg, bandt han steiner rundt føttene og hoppet i døden. Noen som deg gjorde det så jævlig å leve at han orket ikke mer. Hvordan tror du det føles å ha et liv på samvittigheten?»

I bussen tenkte jeg på ham, men klarte ikke å se for meg ansiktet og det mørke håret hans i vannet. Jeg så bare smilet. Og de litt for lange dongeribuksene med rep rundt, like over joggeskoene. Jeg satt stum med blanke øyne, og resignerte.

Unnskyld! Jeg var i sjokk. Det var mange på bussen. Ingen sa noe, eller gjorde noe. Ikke at det hadde hjulpet ham noe, det var allerede for seint. Men var ikke skjebnen hans et resultat av at for mange lar være å gripe inn når andre trår over grensen? Ville han ikke ha levd i dag, om noen hadde turt å stå opp for ham. Først en, og så en til, og så mange etter hvert, til mobberne sluttet? 

 

#mobbing #rasisme #selvmord #død #fortvilelse #antimobbing #solidaritet #respekt #lærdom #tragedie #skyld #sorg #smil #vennlig #panikk #ensom #ensomhet #feig #latter #kald #vann #lunge #drukne #skolebuss #samvittighet #mobber #mobbeoffer #taus #hjerte #borte #ungdom #venn #joggesko #psykiskhelse #suicidal #verdensdagenforpsykiskhelse #verdensdagen #psykisk #helse #psykiskhelse #psykiatri #depresjon #fokuspåmobbing #bloggingmotmobbing #drukne #ingenveiut #ikkemobbkameratenmin #stopp #ikkemobb #stoppmobbing #håp #værdenførste #sinoe #minstemmenytter

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Oktober 2017
EnSjokomansBekjennelser - Greta Moland

EnSjokomansBekjennelser - Greta Moland

46, Sokndal

Fruentimmer ca halvveis til nitti med eksponeringsbehov fra tid til annen :) Mener mye om mangt, og noen ganger må det ut. Alle bilder er tatt av meg dersom det ikke står noe annet under bildet, og skal ikke brukes av noen uten min tillatelse. https://www.instagram.com/cittagirrl/

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker